Økonomisk vekst er moralsk

Debatten om økonomisk vekst døde hen i det Lundteigen forsvant fra Stortinget i 1997, SV bestemte seg for at kontantstøtten kunne bare brukes opp fem ganger, og begynte å forstå at de hadde bruk for mye penger og mye økonomisk vekst for å finansiere alle de lure ideene deres.

Spol frem til 2006, så er det kommet et bidrag i debatten: boken heter The Moral Consequences of Economic Growth og er skrevet av Harvard-økonomen og liberaleren Benjamin Friedman og er i motsetning til Lundteigens fabuleringer et filosofisk forsvar av økonomisk vekst.

I sin bokomtale av boken, referer Will Wilkinson argumentet på denne måten (mine uthevinger):

Zero-sum games bring out the worst in us. If I believe your gain is my loss, I may become aggressive in ensuring that you do not gain. The principal moral consequence of economic growth is that it transforms society into a “cooperative venture for mutual advantage,” to use John Rawls’s phrase. Indeed, it may appear that positive-sum growth is a precondition for much of morality, insofar as morality concerns social cooperation. Friedman advances our understanding of the relationship between economic growth and our willingness to cooperate by drawing on literature in behavioral economics to point out the crucial importance of increases versus decreases in the rate of economic growth.

Og videre:

In addition, Friedman argues that we track our progress through two kinds of social comparison. On the one hand, we compare our economic condition with that of our family and our past, gauging how well we are doing relative to our parents at the same age, or relative to ourselves some years ago. On the other hand, we compare ourselves with our neighbors and fellow citizens. Friedman suggests that these two forms of comparison are partial substitutes. As long as we take ourselves to be doing well relative to our parents and our younger selves, we are less inclined to check how we are doing relative to the Joneses, and will not feel threatened by the upward mobility of those below us. But if we feel that we’re stalled relative to where we were in our past, we become envious of our relative position in the broader distribution of wealth, and may become disposed to consolidate our own advantages and cut off opportunities for others.

Kanskje dette kan forklare det forhold som for Karl Marx var helt uforståelig: nemlig hvorfor arbeiderene i Europa ikke selv innså at de var utbyttet av kapitaleierne? Europas arbeidere opplevde mitt oppi 1800-tallets store økonomiske forskjeller og elendige forhold i fabrikkene at deres økonomiske situasjon, tross alt, var i utvikling – i forhold til foreldregenerasjonen var det solid endring. Marx’ ikke veldig tilfredsstillende måte å forklare dette på var å si at disse ‘filleproletarene’ led av en falsk tro om sine faktiske forhold, at de egentlig var ulykkelige, men ikke visste det.

Og videre: de landene hvor Marxismen faktisk fikk fotfeste var ofte preget av at økonomiske veksten var i stagnasjon og dermed at de lavere klassene så mindre til utvikling i sitt eget livsløp eller i forhold til foreldregenerasjonen. Dessverre for disse landene viser historien hvordan marxismen ikke var den medisinen de trengte for å snu utviklingen…

Som Carl Bildt sa: For uten teppebombing er sosialisme den mest effektive måten å ødelegge et lands velstand på.

Legg igjen en kommentar

Filed under økonomi, filosofi

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s