Farlig idealisme

«Oppriktighet er en svært overvurdert dyd»
– M.F.

Advarsel: Følgende rabuleringer om idealisme er klekket ut en sen nattestime etter en overdose espresso. Logiske inkonsistenser, skriveleifer og uforståelige referanser kan settes på regningen til Illy.

Hva er idealisme?
Idealisme er ingen ideologi og kan ikke plasseres på en høyre/venstre-skala. Idealisme har en ontologisk karakter: det er i bunn og grunn en måte å tilnærme seg verden på. Derfor fins idealister i alle mulige slags fasetter; Bush og Chavez, Che Guevara og Franco, Natur & Ungdom og Rote Armee Fraktion. Selv om det meste skiller disse fra hverandre så har de til felles at de i deres gjerning er drevet av:

1. En forestilling om hvordan samfunnet bør være. (fremtidsscenario/utopi)

2. En overbevisning om at det er mulig å endre samfunnet i den retning man ønsker.

3. En tro på at hvis man har gode intensjoner, vil resultatet bli godt.

Idealisme er en viktig (den viktigste?) ingrediens i oppbyggingen av politiske bevegelser. Dessverre er store deler av det forrige århundre overfylt av eksempler på hvor galt det kan føre avsted. Hva er det som gjør at bevegelser med idealistiske motiver kan ende så fatalt, som fascismen i Tyskland og Italia, som kommunismen i Sovjet og Kina, som amerikansk nykonservatisme i Irak?

Hvorfor kan idealisme og utopisme ende så fatalt?
To vanlige ‘idealistiske’ forklaringer er at det gikk galt fordi

1. bevegelsens intensjoner var ikke gode nok i utgangspunktet og/eller ledelsen var ikke oppriktig om sine egentlige intensjoner.

2. bevegelsen hadde hadde feil informasjon eller feil forståelse av et eller flere viktige forhold.

De av oss som har hørt en sosialist forsøke å bortforklare hvorfor sosialisme aldri har fungert tidligere kjenner igjen disse svarene i en eller annen fasong.

Jeg vil argumentere for at det er en en mer fundamental feil som ligger latent i idealisme og utopiske ideologier, og som gjør at de feiler. Feilen ligger ikke hos enkeltpersoner med dårlige intensjoner, nei feilen ligger i selve ontologien: i overtroen på menneskets kognitive kapasitet og undervurderingen av samfunnets kompleksitet. Troen på at endring er mulig gjør at man konsekvent overvurderer ens evne til å nå sitt mål og konsekvent undervurderer ikke-intenderte konsekvenser av det man gjør for å nå det.

For å snu litt på Changemakers slagord: det er ikke klart at du kan forandre verden. Og jo, det kan faktisk til og med skade hvis du prøver.

(Men fortvil ei: Ved en senere anledning skal jeg skrive om hvorfor du likevel ikke bør bli en kynisk narsist.)

Legg igjen en kommentar

Filed under filosofi, idealisme, ideologi, utvikling

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s