Kvakksalveren Erik Reinert

Paul Collier anmelder i juni-utgaven av Prospect Magazine (via The Economists blogg) den nye boken til professor Erik Reinert «How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor». Eller: anmelder er her et dårligt valgt ord, for det impliserer at artikkelforfatteren har en slags respekt og anerkjennelse av forfatteren og hans verk. Det har ikke Collier:

Reinert cites approvingly American protection of steel and cotton, and European protection of agriculture. Yet these are not instances of shrewd economic strategies for national prosperity, but grotesque abuses of economic policy by sectional interests. For this support of rich country protectionism alone, Reinert’s self-description as «one of the world’s leading heterodox development economists» should be read in the same sense as would be the description, «one of the world’s leading quack doctors«

Ikke at dette er helt ukjent kost for Reinert. Økonomiprofessor Kalle Moene leverte i Morgenbladet i forfjor en uforbeholden slakt av Reinerts forrige bok:

I stedet for å delta i den faglige diskusjonen av slike spørsmål skyter Reinert bomskudd med ”The Other Canon” mot læreboksteorier han ikke helt forstår. Det hjelper lite at han mener det godt. Begeistringen for boka som flere kommentatorer har vist, skyldes nok at den har de politiske korrekte standpunktene mot globalisering, mot Verdensbanken og mot Pengefondet – og at den inneholder et politisk korrekt skremmebilde av økonomifaget.

Nå har ikke jeg lest den nye boken til Reinert, men jeg -prøvde- å lese den første. Omtrent halvveis i boken fikk jeg nok av omtrentlighetene, karakteristikkene og de elementære misforståelsene. Mye kan tilgis hvis grunnpoenget er korrekt og interessant. Men ikke når grunnpoenget ER en omtrentlig misforstått karakteristikk, som i Reinerts tilfelle.

Dessverre har jeg ingen grunn til å tro at den nye boken hans er noe bedre. Vi får bare håpe at ingen leser den (noe jeg dessverre ikke tror på), og at ingen utenlandske lesere forbinder Reinert med økonomifaget i Norge (noe jeg heldigvis ikke frykter).

For i så fall vil Erik Reinert ha til felles med norske Grand Prix bidrag at han gjør det pinlig å være norsk.

4 kommentarer

Filed under økonomi, proteksjonisme

4 responses to “Kvakksalveren Erik Reinert

  1. Tord Steiro

    Jeg synes faktisk ikke at Erik Reinert gjør det flaut å være økonom fra Norge. Nå er jeg selvsagt ikke enig i alt han sier og står for, men han tar opp noen veldig viktige ting: Det er ganske mye med dagens økonomifag som er veldig virkelighetsfjernt, og at de teorier man de siste 10 – 20 år har operert ut i fra som «vitenskapelige sannheter» ikke er annet enn ideologi.

    Det er åpenbart at mange av de ledende teoriene i dagens økonomifag ikke gjenspeiles i virkeligheten, og da trenger vi en debatt om hvorfor de ikke gjør det, og hvilke alternativer vi har. Erik Reinert prøver å få i gang en slik debatt, og jeg mener kritikken av ham bærer et langt større preg av «omtrentlig misforstått karakteristikk» enn det Reinert skriver i utgangspunktet.

  2. Protagonisten

    En av hovedgrunnene til at jeg deler mye av kritikken mot Reinert er at han at han ikke bringer noe nytt på bordet. Tvert i mot, finner han frem (blant annet) det gamle «infant industries»-argumentet, som var populært på 70-tallet. Det er faktisk gode grunner til at økonomer ikke lenger tror på dette: beskyttelse av «infant industries» og importsubstitusjon ble (etter anbefaling av vestlige forståsegpåere) gjenomført i land etter land. Og feilet miserabelt i de fleste.

    Reinert foreskriver en medisin som vi i dag vet ikke fungerer. Og hva verre er: vi vet at medisinen er skadelig. Enten Reinert liker det eller ikke, så er ikke det en ideologisk påstand, det er en empirisk påstand.

    Ellers er jeg begynt å bli lei av folk som Reinert som «vil skape debatt». Ofte betyr det at «jeg vet at det jeg sier er tvilsomt, men jeg vil at noen skal høre på meg likevel». Ikke at ikke en debatt av og til kan være på sin plass. Men ikke hvis det er en dårlig reprise.

  3. Tord Steiro

    At Infant Industry og importsubstitusjon er omdiskutert er det jo selvsagt ingen tvil om. At importsubstitusjon også kan vise til tvilsomme resultater er ganske klart. Men hvilke prosesser som ligger bak, er langt fra klart, og, så vidt jeg kan forstå, er det dette Reinert ønsker å skape en debatt om.

    At Reinert ønsker å skape en renessanse for ideene om industripolitikk som det ledende utviklingspolitiske virkemiddel er faktisk noe økonomifaget trenger. Det finnes en del klare vitenskapelige resultater som viser at land med en aktiv industripolitikk viser en langt bedre økonomisk utvikling enn land uten industripolitikk. Men man må holde tunga rett i munnen når man debatterer, og det har kanskje ikke alltid vært Reinerts sterkeste side.

    En av svakhetene ved mye av det Reinert skriver, er at han ikke klart viser forskjellen mellom en utviklingsstrategi gjennom bl a en aktiv industripolitikk, og en korrupt merkantilisme a la den de Soto beskriver i Peru. Målsetting, gjennomføring, og resultater av disse to svært forskjellige grunnene for statlig intervensjon i utviklingsprosessen er selvsagt ikke sammenlignbare, og importsubstitusjon og infant industry begrepene har i stor grad blitt knyttet opp mot det siste – merkantilisme – kanskje spesielt på grunn av erfaringer i Latin-Amerika, men også enkelte andre steder.

    Jeg har ofte spurt meg følgende to spørsmål:

    1. Hvorfor er det slik at «liberalisering» og «frihandel» noen ganger fører til en kraftig og varig vekstaksellereasjon, mens de tilsynelatende samme reformene andre ganger fører til økonomisk sammenbrudd?

    2. Hvorfor er det slik at industripolitikk og statlige engasjementer noen ganger fører til store suksesser, mens andre ganger fører til maktkonsentrasjon, korrupsjon, og elendighet?

    Det er disse spørsmålene Reinert også søker svar på, men hvilke svar finner han? Nå begrenser min kjennskap til Reinert seg litt, jeg har lest hans bok på norsk: Global Økonomi, og et par artikler, men essensen er generelt at land er forskjellige, og derfor trenger man forskjellige institusjonelle løsninger. Disse kan man bare finne gjennom prøving og feiling, og derfor må man smøre seg med tålmodighet, og la land og myndigheter få finne de løsninger som passer seg i fred. Dette gjelder særlig innen internasjonal handel og finans. Dessuten aksepterer Reinert en del åpenbare fenomener som stordriftsfordeler og ditto ulemper, spillover effekter, assymetrisk informasjon, og betinget rasjonelle aktører.

    Dette gir en del implikasjoner:
    1. Det er lite konstruktivt å begrense staters mulighet til å prøve og feile (samt at det er umoralsk å hindre de i å gjøre det samme som vi gjorde selv, uansett om vi mener det er lurt eller ikke).
    2. Markedet er i seg selv en politisk institusjon, og alle politiske prosesser (i denne sammenheng hvordan man ønsker at markedet skal se ut) skal være åpne og offentlige, og så nære folket som mulig. Dette er jo gode prinsipper, og det gir klare indikasjoner på hva Reinert mener om institusjoner som WB, IMF og WTO, som ikke akkurat er kjent for sin åpenhet og sine demokratiske prinsipper (dette er jo ikke akkurat sensasjonelt, en glimrende diskusjon av WTO og globaliseringstrenden finnes i Rodrik: «Has Globalization Gone Too Far?», angående WB har vi jo Easterly, samt at Stiglitz har skrevet relevante kritikker av IMF).
    3. Og, ikke minst, under forutsetningene om åpenhet og debatt er det åpenbart at en utviklingsstrategi og gjerne en aktiv industripolitikk som en viktig del av denne, er en gode måte, ofte den beste, å utvikle et land på.

    Et viktig poeng med Reinerts ideer om industripolitikk er jo nettopp å stimulere til lokalt entreprenørskap, høy sosial mobilitet, og klare krav med kredible konsekvenser for nasjonale markedsaktører.

    Diskrediteringen av importsubstitusjon of infant industry argumentet tar ikke dette innover seg i det hele tatt, men bygger utelukkende på at indutripolitikk som utviklingsstrategi settes i samme bås som industripolitikk som nasjonal maktstrategi. Målet med industripolitikk kan jo også være å befeste eksisterende maktstrukturer, eksisterende sosiale strukturer, samt å hindre konkurranse, lokalt så vel som internasjonalt, for mektige grupper og utpekte «kronprinser» (derav crony capitalism) innen regimet. Dette er merkantilisme i praksis, og fungerer selvsagt ikke i utviklingssammenheng, men meget bra i å sementere nasjonale maktforhold. Dette er meget godt illustrert i del 2 av de Sotos «The Other Path». Altså trenger vi en ny debatt om industripolitikk hvor det er nødvendig å ta inn over seg de forskjellige rollene industripolitkk kan spille.

    Et annet poeng fra Reinert, som jeg synes er faglig svært spennende, er synet på «equilibrium». Noe som er i balanse, står faktisk helt stille. Men det er en annen diskusjon.

  4. Tord Steiro

    Forøvrig er det jo slik at de som faktisk skaper «reprise» er de som gang på gang setter utviklingsstrategi = Infant industry argument = merkantilisme, og det er jo stort sett slike folk som kritiserer Reinert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s